Brudd med kjæresten

Jeg og kjæresten har gjort det slutt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg bare føler meg så utrolig tom. Jeg har mest lyst til å sette meg ned og gråte, men jeg tør ikke, jeg tror ikke jeg kommer meg opp igjen.

Det er så mye som skjer rundt meg nå, jeg skulle så gjerne hatt han her for trøst og støtte. Jeg har det så vondt, og enda kjenner jeg bare på toppen av det, fordi jeg skyver alt annet unna. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Fra bunnløs desperasjon til hyper lykke

Leste enda en artikkel nå på Aftenposten (-Særlig sensitiv) vedrørende høysensitivitet. Jeg legger merke til at det oftest snakker om negative følelser når det gjelder dette, og tenkte jeg skulle fortelle om sterke, overveldende glade følelser, som jo også skjer når man er en høy-sensitiv person. 

Jeg skulle ha en stor prøve på skolen, og var ikke det minste forberedt av diverse grunner. Nervøsiteten og desperasjonen over å ikke være klar til prøven gjorde meg omtrent fysisk dårlig. Jeg skalv, klarte ikke tenke klart og følte hele verden overkjørte meg. Den sterke følelsen av å ikke strekke til, og vissheten om at det her bare kunne gå en vei var så overveldende at jeg rett og slett ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tvang meg til oppmøte, prøvde å være lett til sinns, mens det kokte inni hodet. 

Da prøven mot all forventning gikk strålende, og jeg kom ut med god karakter fikk jeg en vanvittig lykkefølelse. Jeg var så glad så glad, over noe som egentlig var så lite. Jeg følte jeg levde i et varm lys, hele verden rundt meg ble oppfattet som varm og glad, og jeg følte fargen lys guloransje. Jeg ringte rundt og ville dele av det her til alle, og ble nok av de fleste oppfattet som riv ruskende gal sånn som jeg bablet og lo om hverandre. 

Hele opplevelsen var ihvertfall utrolig god, jeg kjente at jeg trengte disse følelsene av å ha oppnådd noe. Og jeg følte hele verden kunne overvinnes den tiden det varte. :) 

Det spesielle?

Den påkjenningen av å gå fra to så sterke ytterpunkter ble stor og etter de hypre timene med dopamin-rus, fikk jeg en fysisk nedtur, hvor jeg følte hjernen bare skrek etter hvile. 

Ganske merkelig egentlig, vanligvis holder en sånn energi seg resten av dagen, men for meg var det nok med noen timer. Jeg tror også det føltes ekstra sterkt siden jeg var på andre siden av følelses-skalaen før oppturen kom. 

Synes uansett det er mer moro å fortelle om sånne opplevelser, da det ofte fokuseres på de negative følelsene som blir forsterket. For alle følelser blir nemlig det, både glede, angst, sorg, lykke, frykt, smerter, tristhet, forelskelse. Noen av de følelsene elsker jeg å ha, siden de er positive og kjennes enda bedre. De andre er min fotlenke, som jeg gjerne skulle blitt kvitt for evig og alltid. Men man vel kan ikke få det gode uten å måtte ta med det vonde! :)

"Dumme mamma!"

Som mor har man en del utfordringer man ikke har ellers. Det å skulle være den dumme, den strenge, den som blir "hatet" til tider på grunn av grensesetting og nei-ord.
Jeg synes det er veldig vanskelig, og spesielt som alenemor. Når barnet blir sint og frustrert og roper ut at du er den dummeste mammaen i verden, da føler jeg at alt bare raser sammen. Jeg prøver alt jeg kan å ikke la det gå inn på meg, ihvertfall late som det ikke går inn på meg. Det er jo jobben min som mor, å være streng og dum og ta valg for barnet som ikke alltid er populære.

I disse situasjonene er kjæresten gull verdt. Han sitter og sier igjen og igjen at jeg ikke må bry meg. Uten den støtten blir jeg ofte litt for ettergivende. Jeg klarer ikke tanken på å krangle uten at begge ber om unnskyldning etterpå. De fleste med barn vet at akkurat det ikke er like lett hele tiden.. ;)

De gangene man da tar feil valg, og skjønner at man som mor var urettferdig eller for streng, eller tillot for mye. Det er det verste. Og som HSP klarer jeg ikke gi slipp på sånne ting. De flyr gjennom hodet mitt gang på gang, og jeg kverner rundt på hva jeg kunne gjort annerledes..

Det som er positivt er at jeg sjelden gjør samme feil igjen, fordi jeg umiddelbart i lignende situasjoner kan gjenkjenne følelsen jeg hadde forrige gang jeg tok feil valg. Det negative med dette er jo at jeg ofte da velger for langt andre veien igjen.. Vond sirkel det er uhyre vanskelig å komme ut av, men som jeg absolutt må jobbe med. 

Jeg frykter selvsagt også at barnet er en HSP. Og ja, frykter det. Fordi jeg ser det ikke som positivt, og jeg husker fortsatt ting min mor ble sint for da jeg var liten, fordi det sitter så sterkt i meg. Jeg er redd mitt barn skal huske alle gangene vi har kranglet, alle gangene jeg var for streng.. Jeg ønsker å gi gode minner, men de fleste vet at negative følelser setter seg bedre enn positive. Jeg er redd jeg veksler for mye på grunn av min samvittighet. At jeg er for streng, og så for ettergivende. Det er vanskelig å finne balansen, og unnskyldningen jeg kommer med ovenfor meg selv er at man må velge sine kamper med omhu. 

Meltdown

Jeg har hatt en liten meltdown igjen.. Eller liten er vel en  underdrivelse. Bare på grunn av en bagatell gikk jeg helt i bunn. Grining, fortvilelse, utrygghet, frykt, følelse av å ikke ha kontroll. Ingen god opplevelse, hverken for meg eller involverte. Men sånn ble det nå ikveld, og jeg kommer til å bruke natta på å formulere unnsiyld-melding, og på å gruble igjen og igjen på hvordan jeg oppførte meg og om jeg kan ha ødelagt noe varig på grunn av dette.

Det er på en måte det verste, at jeg blir så forferdelig sint på meg selv etter noe sånt. I ettertid ser jeg jo at det var en situasjon jeg absolutt ikke burde reagert nevneverdig på, men der og da var alt så sterkt, og jeg klarte hverken kontrollere det, stoppe det eller dempe det. Før det var for sent, og jeg gråtende begynte å si unnskyld for min reaksjon.

Hvorfor skal sånne ting være så vanskelig? Dette var egentlig en vanvittig fin dag, tre gode ting skjedde som gjorde meg nesten eksatisk. Enda så klarte jeg å ødelegge det, bare av en liten fillesak.

Jeg er skamfull, flau, har dårlig samvittighet, redd og sint på meg selv.

God natt...

-Herregud

Sier kjæresten min ofte. Igår var det det samme igjen. Han skal ut på fest, jeg stoler ikke på han. Uten grunn egentlig, det er bare en utrygghet jeg føler. Når han da ikke er interessert i å snakke med meg om det, blir jeg veldig fortvilet. Jeg føler det som en sky som vokser og vokser inni meg, og til slutt blir den så stor at jeg ikke klarer å holde den inne lenger. Da må ting ut. Jeg snakker og snakker og han hører mas, mas, mas.

-Herregud, gi deg nå! Skjerp deg! Ta deg sammen!
Dette er vel noen av de verste beskjedene jeg kan få. For jeg klarer det ikke, det føles helt umulig å få til.

Jeg trenger bekreftelser, noe som er slitsomt å gi. Om jeg føler meg avvist blir jeg ekstremt utrygg. Jeg begynner å analysere hvorfor han avviser meg, om det er hans følelser som gjør at han ikke gidder, eller om jeg har gjort noe galt. Jeg kryper rundt han som en nervøs hundevalp, og prøver å gjøre det rette, samtidig som jeg bare er nødt til å få noen ord ut av ham. Jeg er nødt til å dempe det jeg føler, og den eneste som kan gjøre det er han som fikk meg til å føle meg sånn. Det høres nesten psykopatisk ut, jeg vet det jo selv.

Jeg begynner til slutt å grine, som alltid. Og jeg "forklarer" meg selv, ved å gi en bruksanvisning.
-Akkurat nå trenger jeg at du gir meg en klem og sier du er glad i meg, sier jeg.
-Jeg trenger at du sier du vil ha meg med på festen, for jeg føler at du egentlig ikke vil. Jeg må vite det, og du må mene det, ellers klarer jeg ikke tro det.

Han gjør som jeg sier, etter å ha lært gjennom lang stund at ingenting annet nytter. Og jeg føler han faktisk vil gi klemmen. Klemmen er god, jeg føler selv at det er varme mellom oss. Og plutselig da er alt bra, og jeg vet det vil gå fint.

I ettertid klarer jeg å se at det er en helt tåpelig oppførsel fra min side. Og at jeg egentlig bare plager han ved å være sånn. Men der og da, når jeg står i situasjonen, er det eneste jeg kjenner den sterke følelsen av utrygghet og fortvilelse over at han ikke tar det på alvor. Det er akkurat som det oppsluker meg fullstendig, jeg klarer bare ikke dempe den selv.

Samme kveld leser jeg om høysensitivitet, helt tilfeldig. Og jeg vet fra første avsnitt, at det her er meg. Jeg har fått en forklaring. Jeg blir nesten helt ekstatisk over at jeg ikke er gal eller sprø, og jeg snakker og snakker om det jeg har funnet ut. Han er også interessert, det faller nok noen biter på plass for han også. Men GUD så godt det var for meg! Jeg vet nå at det finnes flere som har det sånn. Og jeg er så lettet, så vanvittig lettet. Samtidig som jeg tenker jeg skulle gjerne hatt behandling av noe slag for bedre å kontrollere følelsene mine. De blir på en måte så vanvittig store, så altfor store i forhold til hva som skapte de.

Men uansett, jeg vet jeg ikke er alene, og jeg vet at jeg kanskje med tiden kan se positivt på det.

Jeg, høysensitiv?

Jeg er ei jente i 20-årene. Jeg har hele livet tenkt at jeg er unormal, jeg er rar, om jeg har gjort noe galt for å fortjene dette.
Jeg har lurt på om jeg er bipolar, psykisk syk, synsk, dramaqueen, ødelagt, sippete, deprimert eller rett og slett gal. Helt til jeg leste om høysensitive personer (HSP). Det gikk et lys opp for meg, og dette føler jeg sterkt for å dele med verden. Jeg tør bare ikke helt enda.. En anonym blogg blir lettere å skrive, da slipper jeg å tenke på hvem av mine nærmeste som tenker hva om meg.

De fleste andre stedene det står skrevet om HSP, handler det om beskrivelser av hvordan personer med HSP er. Ja, det er et karakter-trekk, en del av personligheten. Ingen sykdom eller diagnose. Men jeg leser sjelden om hvordan hverdagen oppleves for disse. Det er det jeg vil gjøre noe med, ved denne bloggen. Jeg vil fortelle om dagligdagse ting som faktisk oppleves som vanskelig, hvordan jeg tenker i hverdagen, og hvilke ting som setter meg ut. Dette blir som en dagbok, og jeg håper det vil hjelpe noen med å forstå hvordan HS-personer har det. Jeg orker ikke være spesielt teknisk i min forklaring til omverdenen. Jeg vil vise hvordan det er, hvordan det oppleves. Sett fra innsiden.

Jeg håper å få noen tilbakemeldinger fra dere som vil lese. Jeg ønsker å høre fra flere, om andre opplever hverdagen på denne måten som jeg gjør. Det er slitsomt å ha det sånn, og selv om mange sier det er en ressurs, oppleves det definitivt ikke slik for meg. Selv om jeg til tider tenker at "vanlige" folk må ha et fattig følelsesliv.

Så velkommen inn hit, føl deg fri til å spørre om hva som helst!